Hvorfor subklassifisere?

Å kunne subklassifisere pasienters anfalls- og epilepsiform er av avgjørende betydning for å kunne gi rett behandling og for å kunne uttale seg om prognosen. Særlig er det viktig å skille mellom generaliserte og fokale anfall. Eksempelvis er det ikke sjelden at man sammenblander primært generaliserte tonisk-kloniske anfall og tonisk-kloniske anfall som utvikler seg fra et fokalt anfall. Eller at fokale anfall med påvirket bevissthet feildiagnostiseres som absenser, eller vice versa. Feildiagnostisering av anfallstype eller epilepsitype kan få alvorlige behandlingsmessige konsekvenser og være grunn til at medikamenter ikke virker, i verste fall gi anfallsforverring.

Sikker klassifisering kan være utfordrende, spesielt hos barn og personer med utviklinghemning. Ved manglende anfallskontroll og usikker anfalls- eller epilepsiklassifisering bør man vurdere å henvise pasienten til nærmeste universitetssykehus eller Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) til en ny diagnostisk gjennomgang. Opp til 20 % av pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten for farmakoresistent epilepsi, viser seg ikke å ha epilepsi eller at behandlingen er suboptimal1. Mange av de feildiagostiserte pasientene har psykogene, ikke-epileptiske anfall.

Mange former for epilepsi

Det er svært mange forskjellige epilepsiformer, og man snakker gjerne om ”epilepsiene” i flertallsform. Særlig i barnealderen finnes det mange epilepsier som defineres på bakgrunn av debutalder, anfallstyper, EEG-funn, respons på behandling og prognose. Om slike epilepsier benytter man gjerne begrepet elektroklinisk syndrom. Når det er særlig viktig å skille fokale fra generaliserte epilepsiformer, er det fordi det påvirker valg av undersøkelser og terapi samt prognose og veiledning.